*

Skolens diagnose: "Foreldrene har skylden"
En rektor som 'har problemer' med et barn på skolen, legger skylden på hjemmet, altså på foreldrene


BarnasRett har lagt ut lenke til en meget interessant artikkel i dag: Beskyldt for rå makt mot tiåring

Det er en historie om en konflikt mellom en 10-årig skolegutt og skolens rektor. Rektor bruker fysisk makt, og resultatet blir slik:

"Gutten skal ha fått synlige skader og skader på muskel- og skjelettsystemet. Han fikk også et astmaanfall da han lå presset mot gulvet."

Fra artikkelen er det umulig å vite om gutten virkelig er en umulius på skolen, eller om rektor er fullstendig av sporet på alle punkter. Men uansett er det ikke nødvendig å diskutere hva man skal mene om at et voksent menneske bruker slik makt overfor en som har astma, og som dertil er 10 år.

Hvorfor angår skole-konflikter oss med barnevernet som spesial-interesse? Jo, artikkelen opplyser følgende:

"I en rapport som Sørlandet kompetansesenter har utarbeidet om konflikten ved skolen, blir rektoren sitert på at han beklager at situasjonen tilspisset seg, men at han mener han ikke gjorde noe klanderverdig.
Rektor ba på sin side barnevernet se på familiesituasjonen hjemme hos gutten. Da barnevernet konkluderte med alt var i sin skjønneste orden, nektet rektor å tro det."


Uthevelsen er min, men det burde visst stått med ildskrift i artikkelen, ja.

Barnevernet reagerte for en sjelden gangs skyld med fornuft. Hvorfor kan man ikke vite noe sikkert om; det er dessverre lite sannsynlig at det er en generell fornuft som preger et barnevernskontor. Vi merker oss at en rekke foreldre allerede hadde startet en sammensveiset aksjon for å få rektor fjernet. Barnevernet kan ha oppfattet hvilken vei vinden blåste og reagert i samsvar med det for ikke å gjøre seg upopulære i vide kretser. – Men jeg kan jo gjøre dem urett.

Det i ildskrift er imidlertid ikke til å misforstå. Hadde det bare dreiet seg om denne ene rektoren, ville det ikke hatt særlig betydning for alle de tusener av familier som står lagelig til for hugg fra barnevernet. Men det er ikke denne rektoren som er spesiell her. At skolefolk melder til barnevernet er snarere standard. De har en konflikt med en elev som er, eller som de synes er, ugrei og som de ikke mestrer, eller en elev som lærer lite og hvor lærernes pedagogikk ikke duger.

De reflekterer ikke over at et skolemiljø slett ikke er noe lett og trygt sted for barn å ferdes; mange har tvert imot opplevet skole som litt av et helvete, med alvorlige konflikter med medelever eller lærere. Heller ikke er det på langt nær alle elever som er interessert i det skolen vil de skal lære eller har evner i de retninger skolen forutsetter.

Nei da, skolepersonale – og barnehagepersonale – er opplært til å psyko-bable årsaksforklaringer som idylliserer dem selv og skolemiljøet: De "diagnostiserer" at det er foreldrene og hjemmet det er noe i veien med.

Dermed er saken klar: De melder foreldrene til barnevernet.

Denne feilslåtte diagnostiseringen huserer. Jeg får med korte mellomrom oppringning fra familier som er kommet i konflikt med skolen, og hvor barnevernet går på dem fordi skolens melding gis status som høyverdig analyse av situasjonen. Senest i går snakket jeg med en journalist som mente at hvis det var problemer hjemme, kunne det gi seg utslag i adferdsproblemer hos barna. Men det han mente, var visst nærmest det motsatte: Når et barn viser "adferdsproblemer", så skyldes det hjemmet og foreldrene.

Livet er fullt av problemer, for oss alle og ikke minst for barn, som ikke har kontroll og makt til å fjerne seg eller problemene effektivt. Det er slett ikke normalt å ha det trygt og problemfritt, og man kan også lure på om en problemfri, grei barndom er det som skaper modne, fornuftige voksne. Problemer er livet selv. De som opplever problemer og reagerer på dem, med nedstemthet, aggresjon, med å kjede seg, med å mislike rektor eller slåss med medelever, skal ikke diagnostiseres i det hele tatt. De er ikke syke, det finnes ingen standard årsak, og skolefolk og barnevern med ovennevnte holdning er meget langt fra å kunne finne frem til noen årsak og til å gjøre noe som er til hjelp.

Dertil kommer at mennesker er forskjellige. Også høyst forskjelligartede reaksjoner på medmennesker og situasjoner er livet selv. Skolefolk er øyensynlig opplært til å idealisere skolen og til å tro de selv er skarpsindige når de "diagnostiserer" barn som ikke trives og har det greit på skolen. "Diagnosen" inkluderer også en skråsikker påstand om årsak: Alt er godt på skolen, så når noen ikke "setter pris på det", skyldes det hjemmet og foreldrene.

*
  
Marianne Haslev Skånland

*
  

Det var greit at du satt inn artikkelen flere steder, så jeg fikk anledning til å kommentere den.

Det jeg merket meg med artikkelen var barnevernets konklusjon på rektorens henvendelse.

Sitat fra artikkel i Fædrelandsvennen: Rektor ba på sin side barnevernet se på familiesituasjonen hjemme hos gutten. Da barnevernet konkluderte med alt var i sin skjønneste orden, nektet rektor å tro det.

Barnevernet konkluderte med at alt var i "skjønneste orden" med familien. Altså intet grunnlag for å påtvinge familien såkalte "nødvendige hjelpetiltak".



Det kan være som du skriver, at barnevernet i dette tilfellet så hvilken retning vinden blåste og snudde kappen etter vinden. Barnevernet innretter seg med andre ord etter folkeopinionen. Dermed reagerte de ikke fornuftig av andre grunner enn egeninteresse. Det var egeninteressen som fikk dem til å konkludere at at alt var "i skjønneste orden" med familieforholdene til gutten.

Det er dessverre mange foreldre som gjerne skulle ha sett samme konklusjon i sin egen barnevernssak. De lar seg villig granske i den tro at de kan bli renvasket for de falske anklagene som er rettet mot dem. I sin iver etter å bli renvasket lar de barnevernet holde på lenge og vel, for man må jo samarbeide for å kunne bli renvasket, har de blitt fortalt.

Men så forholder det seg slik at jo mer foreldre samarbeider med barnevernet, jo verre blir deres situasjon. Jo mer barnevernet graver og undersøker, jo større blir det påståtte behovet for å få familien grundig utredet. Det blir ingen frikjennelse til tross for at foreldrene legger alle kort på bordet. Tvertimot konkluderer barnevernet med at hjelpetiltak er nødvendige, selv om forholdene i familien kanskje ikke er så veldig forskjellig fra forholdene i den familien hvor barnevernet konkluderte med at alt var "i skjønneste orden".

Dermed kommer jeg til poenget: Vi skal liksom være like for loven i dette landet, men stilt ovenfor barnevernets dømmende kraft er vi alt annet enn like. Barnevernskonsulentene dømmer subjektivt etter sitt eget syn på saken. Noen barnevernskontor har en lav terskel for å gripe inn mens andre har en noe høyere terskel. Det er med andre ord ikke likhet for loven, for i en kommune kan en familie bli påtvunget hjelpetiltak mens de i en annen kommune kan få saken henlagt uten videre.

Fru Justitia blir vanligvis avbildet med bind for øynene. Barnevernsloven er imidlertid utformet slik at foreldre vet egentlig ikke hva som skal til for at de kan bli "dømt" til nødvendige hjelpetiltak. Kanskje tenker man at det er jo ikke så nøye siden hjelpetiltakene er frivillige. Men de er jo faktisk ikke det, for barnevernet slipper ugjerne en familie som de mener trenger nødvendige hjelpetiltak. En slik familie vil bli forfulgt av barnevernet, selv om hjelpetiltak altså i prinsippet er frivillig.

Tenk at lavutdannete barnevernspedagoger arbeider som en slags familiedommere med myndighet til å frihetsberøve mor, far og barna. Jeg aner ikke om barnevernets vedtak er en kollektiv beslutning eller om den blir fattet av den enkelte saksbehandler. Uansett så skulle ikke et administrativt kontor ha myndighet til å fatte slike inngripende tiltak ovenfor borgerne i landet.

Jeg må si at den familien som fikk dommen "alt i skjønneste orden" av barnevernet, var utrolig heldig. De kunne like gjerne ha fått ti-åringen sin tvangsfjernet dersom barnevernsleder hadde stått på versting-listen. Det er nettopp vilkårligheten ved barnvernets maktmisbruk som gjør den så farlig. Dette poenget har Marianne Haslev Skånland tidligere fremhevet.

Det finnes nemlig ingen objektive kriterier for å dømme familier til "nødvendige hjelpetiltak" eller "omsorgstiltak".

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

  
Artikkelen hører ganske riktig hjemme på denne seksjonen, og, som du sier, da kan folk kommentere i samme tråd.

Faktisk var det her jeg opprindelig plasserte den, men så ved ettertanke kibbet jeg den inn i "hjørnet" også, for det var ikke kommet noe der på en stund, og det begynte å irritere meg at den om Fredrikstad sto på topp hele tiden.

Ellers har jeg jo ikke tenkt å duplisere egne artikler i alle mulige seksjoner. Men det hender jeg funderer på i hvilken av 2 eller flere seksjoner et innlegg egner seg best.

Marianne
  

  
Til inholdet av det Agrippa skriver:

Alle bør merke seg at barnevernet regner omsorgsovertagelse som et hjelpetiltak. Først og fremst for barnet, vil de jo si, men de ser også sitt snitt til å fremstille det som hjelp for hele familien.

Hvilken idyll !
  

Jeg vet at plassering utenfor hjemmet kan kalles et hjelpetiltak, men vanligvis kalles det "omsorgstiltak".

Hovedanliggendet mitt var imidlertid at det kan synes som om barnevernet dømmer helt subjektivt når de bestemmer seg for å ilegge noen familier såkalte hjelpetiltak mens andre familier får beskjed om at alt er "i skjønneste orden".

Hvilke kritierier er det egentlig som bestemmer når barnevernet beslutter seg for at "hjelpetiltak er nødvendige", som de pleier å uttrykke det, eller de beslutter at bekymringsmeldingen henlegges fordi alt er i skjønneste orden?

Jeg synes det er urettferdig at man kan bli dømt på grunnlag av sosiale forhold, for eksempel, sivilstand, som man ikke er herre over. Eller man blir dømt til hjelpetiltak fordi man, for eksempel, er så uheldig å bo i Stavanger..

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

  
Dette er er interessant spørsmål:


Mitt forslag er: Der eksisterer ikke bestemte kriterier. Hvis barnevernet brukte system og kriterier man kunne vite om og stole på, kunne disse kriteriene trekkes frem i lyset, og folk ville se om de var fornuftige eller ikke. (Det ville være avslørende.)

Hvis barnevernet virkelig bare gikk etter folk på basis av reelle kriterier, ville storparten av omsorgsovertagelsene falle bort, naturligvis. (Det ville gjøre det tydelig at de er overflødige.)

Nettopp at det er tilfeldig gir dem makt. Det gjør det uforutsigbart for familiene hvorvidt de kommer til å gå til angrep eller ikke. Og det at noen får klapp på skulderen og ros, eller barnehageplass eller hjelp mot ex-en, gjør at folk fortsetter å tro at de "stort sett er bra" og at det er tilfeldige, uheldige "feil" i de tilfellene det går anderledes.

Endelig gjør tilfeldighetene – det at folk behandles forskjellig av barnevernet – at barnevernet gir inntrykk av at de foretar en nøye, individuell vurdering, at de har innsikt i de spesielle forhold i hver enkelt sak, som da berettiger dem til å behandle sakene forskjellig.

Det er ganske dyktig gjort, det holder realistisk granskning og bedømmelse av barnevernet unna. Men hvis man går inn i enkeltsaker, er det bare innbitt uvilje til å bruke hue som gjør at man ikke oppdager at det hele ikke er det spor dyktig i substansen.

Eller hva? Andre, bedre analyser? Vi har bruk for å forstå alle mekanismene i det disse gjøkene tuller med.

Marianne
  
  

Det er det de gjør; foretar en individuell vurdering, som vil være avhengig av skjønnet til den enkelte barnevernsarbeider.

Men dette blir jo helt feil! Tenk om man i en straffesak skulle dømme forskjellig avhengig av om den tiltalte var aleneboende, hvit eller "farvet"? Fru Justitia skal være blind for sosiale forhold. Det skal for eksempel ikke være slik at rike mennesker skal kunne omgå straff mens fattige mennesker skal idømmes lange fengselsstraffer. Det skal heller ikke være slik at den personlige kjemien mellom foreldre og en offentlige ansatt skal være avgjørende for hvorvidt familien skal idømmes frihetsberøvende tiltak.

I praksis er det helt opp til den enkelte "saksbehandler" om foreldrene blir nødt til å oppgi sin personlige frihet og underkaste seg barnevernets kontroll. Uten at man vet at man har gjort noe galt. Man skal ikke dømme folk til frihetsberøvelse fordi man har vært uheldig med "valg av foreldre".

Barnevernet idag frihetsberøver alenemødre og foreldre som ikke har råd til dyktige advokater.

Det blir som å gi forskjellig straff til samme forbrytelse: En rik mann som blir dømt for å ha smuglet narkotika slipper med en bot mens en fattig mann må sone 15 år i isolat.

Så kan man si at "saksbehandlerne" i barnevernet ikke er dommere, men det er de faktisk! Det er den enkelte saksbehandler som vedtar tiltak mot familiene. Forfølgelse av familiene blir iverksatt på initiativ av den enkelte saksbehandler.

Vi har med andre ord et lovssystem som medfører at noen kan bli idømt strenge straffer (frihetsberøvelse er en streng straff) for forhold som andre ikke må sone for i det hele tatt.

En husmor med en rik mann kan drikke seg sanseløs hver eneste dag uten at det får noen konsekvenser, for familien dekker over det. En alenemor kan få barna tvangsfjernet dersom hun tar seg en pils på en uterestaurant og noen tipser barnevernet.

Vi har fått et lovløst samfunn hvor de onde og sterke tråkker med jernhæl på de svake!

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Kjære M.Skånland

Jeg må bare få berømme deg for det flotte innlegget ditt, og det du skriver, er så rett........
Barn er barn og, heldigvis, ikke ferdige, og det er dette vi blant annet har skoler for å lære dem.
Derfor er de jo litt "ville" og ustyrlige på skolen. De prøver ut sine, og andres grenser, for å bli trygge og hele individer. Det finnes i grunn få vanskelige barn, kun misforståtte. Problemet ligger ofte i store klasser, og lærere som ikke tåler bråk og uroligheter. De forventer ro i klassen, og stille tilhørere, med 30 barn, på under 13 år. Altså utopisk!!!!
Jeg har en drøm om å våkne opp en morgen og se et innlegg som Skånland sitt på 1.side i alle landets aviser, der alle akademikere stiller seg bak artikkelen, i full retrett, og innrømmer, AT BARN ER BARN.
Jeg er redd også dette er utopisk.
Alikevel Skånland, et innlegg jeg kommer til å lese og anbefale mange ganger.[/b]

Dette har jeg førstehåndskjennskap til. -Jeg og Andreas (10 år) bodde den gang like ved Krohnengen skole her i Bergen. Og du aner bare ikke hvor mange ganger han kom gråtende hjem fra skolen. Uten skole-sekk og uten klær.

-Med skrubbsår både her og der og røde håndledd.

I "bekymringsmeldingene" fra skolens rådgiver Svein Bolstad heter det at Andreas var "rabiat"... og derfor måtte lærerne "holde ham over en lengre periode..."

En gang stengte de (lærerne) ham inne i en garasje, fordi at han var så "rabiat", og byttet på å vokte ham.

Jeg vet ikke hva jeg skal si om den slags oppførsel fra betrodde tjenere...?

En eneste gang ringte de og bad meg om å hente gutten. Og rektor den gang, Laila Pettersen, stod og hylskreik til meg i den store hallen mens hun veivde opp og ned med armene som en tulling...

"-Hva vil alle de andre barna tro om oss!", skrek hun hysterisk mens det gjallet i veggene.

Jeg stod der som et slips og bare måpte og fikk ikke inn et eneste ord...

Men, det var da jeg bad barnevernet om å hjelpe meg med å finne ut hva som foregikk på skolen - for jeg fikk ingen informasjon av dem - at det helt store virkelig tok av.

For da begynte "bekymringsmeldingene" å hagle inn til barnevernet...

At det var lærerne selv som provoserte frem aggresjonen til Andreas, nei se det har det aldri vært et spørsmål om.

Kun at det var noe i veien med meg. For mannen fra PPT som ble hyret inn fant absolutt ingen feil på Andreas.

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Jeg har også fått oppleve vårt "perfekte" skolesystem. Jeg og min sønn bodde den gangen i feiring, et lite sted ved mjøsa. Vi flyttet dit etter at jeg ble skilt fra min mann. Jeg var med andre ord, aleneforsørger. Jeg var helt uforbredt på den behandlingen min sønn skulle få ved feiring barneskole. Han ble direkte mobbet av klasseforstander. Da jeg begynte å grave litt i dette viste det seg at det var 3 alenemødre i feiring på det tidspungtet, og alle hadde de hver sin gutt i min sønns klasse. Denne læreren var like "jævlig" med alle 3. Hun ga guttene forskjellige "diagnoser", ikke forskjellige fra hverandre men at de alle feilte en rekke ting, som i neste omgang var oss foreldres skyld. Den ene sa hun ved en annledning at han var tilbakestående, hans mor tok gutten ut av skolen og skrev han inn på en annen, hans problemer opphørte samme dag. Jeg valgte også å flytte etter et møte med rektor ved skolen som sa at læreren hadde jo bare ett år igjen før hun gikk av med pensjon og jeg måtte da kunne vise litt overbærenhet da. Jeg svarte at det gjalt min sønns helse, både psykisk og fysisk så nei, det kunne jeg ikke, hvorpå det samme dag gikk en bekymringsmelding til bv om at jeg var lite samarbeidsvillig og hadde problemer med å se guttens beste. Hvordan det gikk med den 3 vet jeg ikke da jeg regelrett flyktet derfra av hensyn til min sønn. På den nye skolen gikk det bedre for han, der hadde vi ivertfall lærerens støtte selv om han måtte gjennomgå en del på grunn av en gutt i klassen. Men på grunn av den behandlingen gutten hadde fått i feiring, så taklet han ikke dette så bra. Desverre. Det endte med at han flyttet til sin far, men i bvs sjornaler står det at gutten ikke ville bo hos meg på grunn av at han var redd meg. Rart hvordan bv klarer å vri ting, og det uten å ha snakket verken med meg eller gutten og ikke skolen her .

_________________
"Sjefen" på eidskogen

Det er skremmenede hvor mye sterkere lojaliteten mellom lærere og skoler er, enn lojaliteten til barna som er prisgitt systemet.

Jeg snakket nylig med en lærer som var enig i at mange lærere ikke burde få lov å undervise, og hun trakk frem et eksempel fra sin egen skole. Vet dere hvordan de hadde "løst" det der?

Denne læreren fikk ansvaret for de barna som ikke heller fungerte i klasserommet!

Kjekt! Så samler vi alle vi ikke vet hva vi skal gjøre med og problemet er løst!

Et annet problem er at skoler som nødvendigvis må vite at det ved andre skoler er et stort mobbeproblem velger å unnlate å ta dette opp. Jeg så dette tydelig i forbindelse med barnas overgang fra barneskolen (som har en vedvarende mobbekultur) til ungdomsskolen - som måtte jobbe hardt for å bøte på skadene.

Selv om de ikke kunne unngå å være klar over forholdene ved barneskolen, var det visst utenkelig å prøve å gjøre noe med det.

_________________
Don't hate the media, become the media!