Arild Holta wrote:
Quote:
- Å ignorere gråt i barnehagen er et omsorgssvik – selve motsatsen til den omsorgsfulle væremåte, sier doktorand og høyskolelærer i pedagogikk, Else Foss.
KildeArtikkelen er merkelig vinklet, da man ser bort fra at problemet er skapt av at man tar barn ut av hjemmet.
- Måten personalet takler barnegråten kunne på den ene siden ha med om de var utdannede førskolelærere å gjøre, men på den annen side kan man ikke studere seg til å bli en trøstende omsorgsperson, mener hun.
Men i barnehagen der Foss observerte, lot en vikar være å vise forståelse da en toårig jente gråt, og ble i stedet sint. Dette er ikke et ukjent problem på arbeidsplasser, ifølge Foss.
På helsestasjonen lærer man at man bare skal la barnet gråte. Slik skal det lære seg å la være å gråte.
Når barn gråter i barnehagen, blir det ofte latterliggjort. De ansatte antyder at barnet overdramatiserer når det gråter, men man kan som Else Foss sier, aldri helt vite hva som rører seg i et annet menneske.
Derfor er det viktig å trøste barn når de gråter. De ansatte i barnehagen må vise empati, istedenfor å betrakte et gråtende barn som et problem.
Også barn som gråter i hjemmet, må bli tatt på alvor. Det er ikke riktig å la barn gråte for seg selv. Da kan de ganske riktig få en opplevelse av at de er en "ingen" istedenfor en "noen".
I vårt hjertekalde samfunn blir barnas gråt mer og mer oppfattet som et problem ved barnet. Det er fordi man ikke ser barnet som et selvstendig individ. Især de ansatte i "barnevernet" har nok sterk tilbøyelighet til å ignorere et barns gråt. De mener nok at barnet ikke har noe å gråte over nå som det er kommet til barnas paradis eller skylden legges på de slemme foreldrene.
Det er naturlig at barn gråter når de faller og slår seg, og da er det viktig at man ikke blir sint på barnet men gir det trøst.
Det er skremmende hvordan de ansatte i "barnevernet" og barnehagene, det utvidete "barnevernet", ignorerer barnas gråt. De har kalde hjerter og bryr seg lite om barna som de har fratatt sine foreldre. Isteden setter de seg ned og observerer det gråtende barnet og skriver en "rapport", som legger skylden på foreldrene.